Livet som psyk

Temaet var «Ungdom 18 – 25 år. Hva kan vi bidra med i vår yrkeshverdag?» da Dagfinn Bjørgen, daglig leder i KBT, snakket om prosjektet «Voksen, men ung» 12 november.

Sandra Tangen Gundersen fra Mental Helse Ungdom (bildet) holdt innlegg om blogging og psykisk helse.

Representanter for en rekke kommunale institusjoner møttes i Orkanger under høstens samling for Rusfaglig forum og nettverk for psykisk helsearbeid. 

Bjørgen begynner med å påpeke at fallhøyden blant ungdom er høyere enn hva den var før i tiden, og trekker fram en dyster statistikk som viser en betydelig økning i antall selvmord siden 1970. Han synes det er underlig at vi ikke har en nullvisjon i Norge, slik vi har i trafikken.

– Selvmordsforebygging starter ikke med å snakke om spesialisthelsetjenesten, den starter med å snakke om hva som skjer i kommunen, og om hvordan man får til tiltak som gjør at man ikke faller ut, sa han til en forsamling på 80 på Bårdshaug Herregård.

«Voksen, men ung», er et aktivitetstilbud iverksatt av Mental Helse Sør-Trøndelag.

Prosjektet sikter til unge voksne med psykiske eller rusrelaterte problemer mellom 18 til 35 år. Bjørgen nevner at han selv har slitt med angst, men bærer ikke preg av å være ubekvem der han står og snakker foran en sal full av mennesker.

Dagfinn har god kontakt med tilhørerne, og klarer å mane frem en og annen latter i løpet av foredraget.

I «Voksen, men ung» samles man to ganger i uken for å delta i diverse fritidsaktiviteter, som bowling og kino.

Bjørgen presiserer at for de som blant annet slipper ut av rusbehandling, er det avgjørende å ha noe å dekke fritiden med for å unngå tilbakefall. Men det er overraskende mange av de som dukker opp som er i arbeid eller studerer.

Det er ikke alltid like lett å snakke om at man har psykiske problemer om man for eksempel går ved NTNU. Å innrømme at man er intellektuelt flink, men emosjonelt nedslått.For disse er det gjerne ønskelig med anonymitet, og han understreker at det er viktig at tilbudet er ikke-stigmatiserende:

– Dette er ikke et tiltak. Du kommer ikke hit fordi du er blitt henvist av noen, du kommer hit fordi det foregår noe her som du synes virker interessant.

Når Bjørgen går og setter seg, trer det en annen skikkelse opp foran mengden.

Hun presenterer seg som Sandra Gundersen, og har fått i oppgave å fylle de siste femten minuttene med et foredrag om bloggen sin, en blogg der hun skriver åpent om sitt liv med psykiske lidelser.

I 2009 fikk hun psykiske problemer.

Temaet fatter interesse i salen, og får stor respons.

Dagen etter får kbtmidt.no anledning til å intervjue henne nærmere.

Hva var det som drev deg til å skrive en blogg?

– Først gjorde jeg det fordi alle andre gjorde det. Men da jeg begynte å skrive om psykisk helse i 2010, var det for at venner og familie skulle kunne følge med på hvordan jeg hadde det. Jeg så dem jo aldri, enten lå jeg i senga, eller så var jeg innlagt. Etterhvert ble det for å bryte tabu, informere hvordan det er å leve med psykiske lidelser. Jeg skriver om hvordan jeg jobber med meg selv, for kanskje å kunne hjelpe andre med det samme.

På hvilken måte har blogging påvirket livet ditt?

– Folk kjenner meg jo igjen, jeg har nesten blitt en liten kjendis, haha! Folk har sagt at de blir «starstruck» av å se meg. Det kan være litt ubehagelig når jeg er innlagt, og så sitter det en person der jeg aldri møtt som vet alt om meg. Jeg vet jo ikke noe om han, det kan være litt ekkelt. Bloggen var grunnen til at jeg fikk holde foredrag her i går, og nå har jeg allerede fått tilbud om å holde foredrag for Jobbhuset. Jeg avtalte også nå nettopp med en mann at han skal bruke meg når han skal holde seminarer og lignende.

Du nevnte i foredraget ditt at du selv er kritisk til psykiatriblogging?

– Ja, det er fordi det er veldig, veldig personlig. Folk som leser disse bloggene er gjerne i en sårbar situasjon, og er lettpåvirkelige. Hvis en skriver detaljert om selvskading og selvmordsforsøk, kan det da smitte over på leseren. Som jeg nevnte i foredraget, så får leseren et personlig forhold til den som skriver bloggen, det får man ikke til journalister som skriver artikler i avisen. Enkelte av mine lesere har fulgt meg i fire-fem år, slik at de føler de kjenner meg og ser meg som en venninne. Det opplever jeg jo selv med de jeg leser bloggene til. Dermed er det veldig lett å påvirke.

Det er tydelig at du har mange meninger. Hva burde være annerledes i Norsk psykiatri?

– Alt, haha! Det skulle vært flere plasser [i mottakene]. De legger bare ned og ned. Det virker nesten som at det er flere som skal inn, mens det blir mindre rom for å ta dem i mot. Folk får ikke bli til de er bedre, de må ut for å gjøre plass til nye. I hvert fall om du er  allmennpsykiatrisk. Har du psykoser å lignende, får du mere hjelp enn om du «bare» er deprimert, og «bare» sliter med bipolar lidelse og angst.

For en stund siden hadde du en underskriftskampanje på bloggen din. Hva var målet med den?

– Målet var nettopp å endre psykiatrien. Jeg og noen andre opprettet en ny blogg, hvor vi skrev artikler om hva vi mener trenger å bli gjort annerledes. Folk sendte inn egne historier, som vi delte på den bloggen. Den er vel oppe fortsatt. Samtidig opprettet vi den kampanjen på nettet, som fikk 4500 underskrifter. Det gikk over all forventning, vi hadde ikke regnet mer enn et par hundre. Da fikk jeg bekreftet at det ikke bare var meg som mente noe om denne saken.

Hva var hovedpunktene?

– Ett av hovedpunktene var at de skulle slutte å legge ned plasser, og i hvert fall ikke legge ned før det er blitt bygd opp noe nytt. Dét var svaret vi fikk fra Jonas Gahr Støre da vi leverte det til han på Dagsrevyen, at de skal jo bygge opp. Men om de legger ned før de bygger opp igjen er det jo ikke noe der før det nye står ferdig, og det kan ta flere år.

Vet du om det utrettet noe?

– Dette var i valgkampen i fjor, og da tok jo Bent Høie over for Støre som helseminister. Men vi snakket med Sonja Sjøli (H), og jeg vet at Erna har fått resultatene av den underskriftskampanjen. Jeg møtte Erna noen måneder senere, og da synes jeg egentlig hun fremstod som litt frekk når jeg nevnte at jeg var en av de to jentene bak kampanjen. Hun sa at den lå på pulten hennes, men at hun hadde ikke rukket å lese den.

Hvor lenge ser du for deg at du vil fortsette å blogge?

– Til jeg er frisk. Jeg blogget mye oftere før, da jeg skrev mest om hvordan jeg hadde det der og da. Nå er det mye sjeldnere, jeg prøver å gjøre hvert innlegg mer interessant. Jeg kan være ærlig å si litt om hvordan det går, men jeg skriver ikke hver dag om hvor fælt jeg har det. Men jeg er veldig glad i å formidle, og det kommer ikke til å endre seg. Jeg har opplevd så mye jeg ikke har tenkt å holde kjeft om! Jeg vil at folk skal høre det.

Hva er planene for framtida?

– Nå blir jeg ufør fra neste år, men det har jeg ikke tenkt å være resten av livet. Jeg har et sterkt ønske om å få meg en utdannelse. Jeg har lyst til å studere sosialantropologi, og jeg har lyst til å bli coach Selv om jeg kanskje blir ufør, har jeg ikke gitt opp drømmen om en framtid med hundre prosent stilling, hus og barn og bil, og, ja …

Hele pakka?

– Ja. Men ikke hund, da.

Ikke hund?!

– Jeg er egentlig veldig glad i dem, men vil ikke ha en selv, hahaha!

Hva slags type coach er det du ønsker å bli?

– Livscoach. Jeg ønsker å hjelpe folk med selvfølelsen, og å få det beste ut av livet. Det er ikke bare de psykisk syke som har god nytte av å jobbe med seg selv. Jeg er veldig fan av Mia Törnblom, som har noen bøker om selvfølelse. Hun har vært rusmisbruker, og jobber som coach. Hun holder foredrag og hjelper folk. Etter å ha lest hennes bøker, ble jeg veldig ivrig på å bli coach.

I går var første gang du snakket foran forsamling. Hvordan opplevde du det?

– Først hadde jeg mest lyst til å springe å gjemme meg. Men Dagfinn snakket før meg, og da jeg så at han var så avslappet og laget god stemning i salen, skjønte jeg at det ikke var så farlig. Jeg begynte med å være dritnervøs, men så plutselig løsnet det, og da var det som jeg aldri hadde gjort noe annet. Jeg kunne godt stått og pratet hele dagen.

Sandras blogg finner du på http://sandragundersen.wordpress.com

Tekst/foto: Lasse Barr